Kreft er en grusom sykdom som rammer alt for mange av oss, og de tyngste periodene så langt i mitt korte liv har alltid vært preget av kreftsyke familiemedlemmer. De fleste av dem er ikke med oss idag.

Dagboka har ligget og støvet ned på en hylle i en del måneder nå, og da jeg plukket den ned for noen dager siden og åpnet den fant jeg med en gang frem til sommeren 2019, og jeg ble kastet på en ganske så emosjonell reise, hvor øyekrokene ikke klarte å holde seg tørre. Jeg ønsker å dele noen av disse avsnittene med dere.

01.06.2019 UNN NARVIK

Tja, hva kan en si. Livet er som et stjerneskudd. Dens skinnende prakt oppstår ut av intet på den sorte himmelen, suser bortover med en voldsom fart før det sakte men sikkert dør ut. Bestefar har vært dårlig i en stund nå. Han har gått kraftig ned i vekt siden påske, og har den siste uken bare spist og drukket stadig mindre for hver dag, til det punktet at han nå har blitt fullstendig sengeliggende. I går kveld satt jeg ved et varmt bål med en kald øl i hånda. Himmelen var klar, men det var regn i vente så jeg hadde slått opp en presenning for å holde meg tørr gjennom natten. Jeg hadde stukket til skogs for å slippe litt unna, for å få en liten pause fra alt og alle. Jeg gjør det ofte, rømmer fra livet, søker trøst i naturen, i dens uvitenhet om alt som foregår. Men det er ikke alt en klarer å rømme fra. Rett før midnatt fikk jeg en melding fra min mor, og jeg ringte henne straks.

“Bestefar har gitt opp Linas, han vil ikke mer.”

Jeg bestilte snarest en flybillett, pakket sammen tingene mine og løp nærmest ut av skogen og rett til hybelen. 12 timer senere satt jeg på flyet nordover.

02.06.2019 UNN NARVIK

Jeg satt en stund på sykehuset og leste til anatomi eksamen jeg skal ha uken etterpå. Bestefar lå og sov i sengen sin at med meg. Nå og da våknet han, åpnet øynene, lurte på om jeg fremdeles var der, før han tilfreds lukket øynene igjen og sov videre. Iført en blå rutete skjorte og boksere så han så fredfull ut der han lå i senga si. Sykepleierne var ofte innom, og jeg ble flere ganger nærmest påtvunget kaffe og kake. Jeg er heldigvis ikke vanskelig å be om sånt. Bestefar ble strålende fornøyd når han hørte om sykepleiernes foringregime, «du må jo spise godt» sa han. Selv hadde han ikke spist på flere dager. Typisk bestefar, han skal alltid ta vare på andre.

Senere på kvelden satt vi, bestemor, mamma og jeg, rundt bestefar og pratet. Døden kom opp som samtaleemne.
«Er du redd Asle? spurte bestemor.
«Nei, jeg er ikke redd.» svarte han, «Jeg sorger over at jeg må forlate dere.»

Om ikke dette er ekte kjærlighet, så vet ikke jeg. Vi gråt.

04.06.2019 SJØVEGAN

Det ble bestilt en drosje som skulle frakte bestefar og bestemor hjem, da han absolutt ikke ville inn i en ambulanse mer. Jeg og mamma fulgte etter. Kjøreturen hjem gikk greit, det var grått og det regnet, men utsikten var like fin som alltid. Av og til så senket drosjen fart, akkurat som om bestefar skulle få nyte utsikten for en siste gang. Jeg sa til mamma at neste gang vi kjører etter bestefar på denne måten så ligger han kanskje i kista, på tur til sitt siste hvilested. Mamma var ikke uenig i det.

Hjemme ventet familie for å hjelpe å få bestefar inn i huset. Det er cirka 20 meter å gå fra veien og opp til huset, og med litt hjelp klarte han nærmest selv å gå helt til stua, hvor han med en gang kastet seg ned i godstolen fremfor fjernsynet. Øynene falt igjen og et lite sukk unnslapp hans ganske så tørre lepper. “Hjemme” sa han, med et så tilfreds ansiktsuttrykk som jeg aldri før har sett, og som jeg nok aldri får se igjen.

12.06.2019 OSLO

Da min mor ringte meg på formiddagen sto jeg på kjøkkenet og varmet hendene mine på en kopp med kaffe. Før jeg rakk å svare så hadde en tåre allerede klart å snike seg frem, fått hentet fart og kastet seg på gulvet. Jeg tok telefonen, mamma svarte.

«Det er endelig over, bestefar har fått fred nå.»

Kategorier: kreft

2 kommentarer

Anne Mari Svendsen · 6. mars 2020 19:54

For ei vemodig-vakker skildring av bestefars siste dager. Jeg vil utnevne Asle – og din bestemor Johanne- til Salangens hyggeligste mennesker. Du slekter nok på dem.

    turforliv · 9. mars 2020 21:26

    Åh, så fint sagt. Tusen takk, det varmer mitt hjerte!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *