«Nå er det bare litt igjen til toppen!» ropte kompisen min Kent David mens jeg satt og pustet tungt på en sten, svetten som piplet frem på pannen som om det var fra et dusjhode, med den nordnorske sommersolen som stekte godt i nakken. Han hadde vært her tidligere samme sommer for å sjekke ut ruta vi hadde planlagt, og om det i det hele tatt lot seg gjøre å bestige seks fjell på en dag i Narviks bakgård, en lekegrind for fjellglade mennesker. Og alt det for en god sak. At jeg hadde gått nesten 12 000 høydemeter på de forrige 8 dagene var godt merkbart i muskler og ledd, og at jeg hadde vrikket ankelen min et par uker før prosjektstart var også en utfordring. Jeg reiste meg opp, åpnet øynene og skuet ut over Ofotens mektige fjell, og karret meg videre til toppen. Hva i alle dager drev jeg med?

Fjellandet Norge

Norge et land som mangler alt annet enn fjell, naturens skyskrapere, konstruksjoner bygget på ren kraft, ærefrykt og en god dose med tid. Helt siden mennesker kom til dette kjempenes rike har vi vært opptatt med å bestige og underlegge oss de, og jeg er absolutt intet unntak. Fjell er noe av det beste jeg vet, så jeg bestemte meg for å gjøre alvor av denne kjærligheten, og for sommeren 2019 satte jeg meg et ganske hårete mål på å bestige 25000 høydemeter på to uker

Barnekreftforeningen

I Norge finnes det også barn som ufrivillig må slite seg opp et fjell som ingen ende tar, og de fortsetter og fortsetter å klatre, selv om alt står en imot. Fjellet heter Kreft, og det er ikke alle som er sterke eller heldige nok til å beseire det. Blant barn og ungdom er det nesten 200 som får kreft hvert år i Norge alene. Det er 200 unge mennesker som enda har et helt liv fremfor seg. Formålet med fjellprosjektet mitt skulle bli å samle inn penger til Barnekreftforeningen, som arbeider for å øke sjansen for overlevelse ytterligere, samt tilrettelegge for et liv etter kreft. Og for å utfordre meg selv litt. Det er ikke første gang jeg har samlet inn penger til kreftforskning. I 2018 gikk jeg gjennom alle daværende kommunesentre i Troms fylke, en tur på nesten 1000 km hvor jeg samlet inn over 200 000,- til Kreftforeningen. På turen rundt Troms fikk jeg høre en del historier om noen av de minste av oss som hadde fått kreft, og disse historiene grep meg så hardt og tett, at jeg bestemte meg for at neste gang prosjektet mitt Turforliv skulle samle inn penger, så skulle det gå til Barnekreftforeningen.

Topp etter topp

I månedene før turen rakk jeg å trene litt, ordne sponsoravtaler, stå på eksamen og vrikke ankelen ganske godt på tur i Rondane, en skade som jeg skulle få slite med resten av prosjektet. Jeg la litt symbolikk i ankelen, da den for meg representerte en ørliten del av den smerten som kreftrammede alltid må bære med seg, og ikke kan velge vekk. Det er vanskelig å forberede seg til et slikt prosjekt, spesielt når det er noe en ikke er vant med. Det er noe helt annet å gå over 2000 høydemetre dagen enn å gå langt med tung sekk!

Den første dagen av prosjektet startet jeg med full iver sammen med min venn Kent David på de første fjellene. Det var nydelig vær, solen skinte og moralen var på topp. De første 981 høydemetrene opp til Lifjellet i Salangen kommune var lekende lett. Etter å ha dyttet en proteinbar ned i munnen mens vi tok altfor mange bilder på toppen, snudde vi og gikk ned igjen, kjørte et lite stykke og begynte på nabofjellet Høgfjellet som, utrolig nok, minner mer om en tind. For å gjøre det hele mere spennende så besteg vi toppen utenom den vanlige turstien, og fulgte en ganske bratt og luftig rygg fra nord-øst.

Tåkehav

Og sånn fortsatte toppturbonanzaet, og fjell etter fjell ble besteget, noen enklere enn andre. Fakstinden på 1228 i Dyrøy kommune var nok et av de mer minnerike turene. Først besteg vi Løksetinden på 1237 i Salangen kommune, som består av en rekke med nokså alpine topper, for å så slite oss ned en ganske bratt helning, mellom 40 og 60 grader ifølge NGIs skredkart. Man når så en kort og bratt liten egg som binder de to fjellene sammen som man da må krysse før man kan begynne på toppstøtet. En halv meter bred kant er det som skiller isbreen på den ene siden, og avgrunnen på den andre, og for en sjel med høydeskrekk (les: meg) så kan det bli litt for mye av det gode. For å finne veien tilbake igjen bygde vi varder på tur ned bratta slik at vi kunne buldre samme vei tilbake. Turen startet med tykk tåke, men på cirka 500 meter brøt vi gjennom, og da vi snudde ryggen, så vi mektige fjell som reiste seg som små varder opp fra det veldige tåkehavet. For en utsikt.

Narviks bakgård

Den mest spektakulære delen av hele turen var dog rundturen i Narviks bakgård, og dette er en tur jeg anbefaler alle som er stødige til bens, samt tåler en god del luftige partier. Ruta vår gikk over en skarp egg mellom Tredjetoppen og Beisfjordtøtta som bærer navnet Partisanleden, og noen av partiene der overlater ikke mye til fantasien om hva som skjer om en skulle være så uheldig og falle. Med meg hadde jeg et lite turfølge, og vi hadde en fantastisk tur. Været var upåklagelig for å være nordnorsk sommer, med perioder uten vind og masse sol.

45.000 kroner

Etter 15 dager med et rent eventyr, endte måleren på 19136 meter. Litt senere på sommeren gikk jeg to turer til utenom prosjektets offisielle varighet, og den endelige summen av høydemetre kom på 21415 meter i Norges vakre fjellheim. I ettertid så er det nok ankelen, knærne og manglende forberedning som gjorde at jeg ikke rakk målet mitt på 25000 høydemeter, men med over 45 000,- samlet inn til kreftforskning kan jeg ikke gjøre annet enn å smile! Ikke bare nok med det, fysisk aktivitet er med på å hindre utvikling av kreft. Så, hva blir din neste tur?