Det er vanskelig å gå mot et slikt prosjekt uten å ha gjort seg opp noen forventinger på forhånd. Hjertet banker, og tanker og drømmer svirrer rundt hodet som små fugler, de piper og synger sine bekymringer og ønsker. Kommer kroppen til å holde ut? Kommer du til å slå målet ditt? Hvordan vil du bli mottatt? Mange spørsmål, men få svar. Kombiner dette med korona og ellers en usikker hverdag, så er bildet komplett. Hva skjer nå?

 

Da jeg og Ingvild satt på ferga utover til Røst, visste jeg ikke helt hva som kom til å skje. Ja, jeg hadde gjort noe lignende i 2018 da jeg gikk gjennom hele Troms fylke, men jeg skjønte jo at dette kom til å bli annerledes. Nytt område, annen tid på året, samt spesielle omstendigheter. Lofoten var roligere enn forventet når vi startet å følge E10, men etter hvert begynte trafikken å ta seg kraftig opp. Bobiler fra hele landet duket opp, det ble farligere på veien og stadig oftere måtte vi trekke ned i grøfta. Når jeg gikk fra Lødingen hadde invasjonen kommet i gang for fullt, og hele regimenter med utenlandske bobiler far på full fart mot Lofoten. Jeg stakk til Vesterålen, hvor det var mye roligere og behagelig, og unngikk dermed den travleste sommeren i Lofoten noensinne.

 

Jeg har trent alternativt for denne turen. En sier at en skal trene på det en skal bli flink til, og i 2018 gjorde jeg det ved å drasse storsekken frem og tilbake langs veien i en måned i forveien, til Salangsværingenes store forundring. Denne gangen ble det bare to turer, og jeg erstattet de med løpeturer, styrketrening, skiturer og mye annet variert belastning. Dette funket enda bedre, og jeg har ikke hatt vondt eller vært noe særlig støl under hele prosjektet. Ukesknekken kom på, ironisk nok, dag syv, og jeg så mørkt på det. Det regnet, og blemmen jeg klarte å få under den venstre foten var vond og helt forjævlig, dog klarte jeg å bare gå på. Det er jo i disse stundene at en føler at en lever, og jeg klarer ofte, men ikke alltid, å dra glede ut av tyngden. Jeg kom meg i mål, vi fant en koie, jeg tømte blemmen, og turen var berget. Deretter gikk det bare oppover. Jeg fikk litt vondt i det ene kneet dag 9 etter å ha forsert to fjelltopper etter å ha drasset storsekken opp på fjellet, men etter noen dager forsvant smerten fullstendig, og returnerte ikke i løpet av resten av turen. Kort fortalt, kroppen hang veldig godt med.

 

Været, la oss ikke snakke for mye om det, for de fleste av dere som bor eller har vært nordpå i sommer, vet at det har vært en ganske spesiell juli, som de fleste av oss kommer til å huske. Været har vært fenomenalt, sjeldent har jeg vært så brun før, og det hele gjorde turen mye mer håndterbar.

 

Jeg ønsker å takke alle de flotte menneskene som jeg har møtt på veien, helt fra Røst til Andøya. Folk har stoppet meg og lurt på hva jeg drev med, hva som sto på det gule flagget mitt. De har vinket, tatt bilder, smilt, grått, tutet, noen har til og med hengt ut av vinduet for å heie på meg. De har gitt meg mat, tak over hodet, og gode minner og historier til å ta videre i livet. Lofoten og Vesterålen er nydelige naturområder som selvfølgelig fortjener sin del av kaka, men menneskene en tilfeldig møter, er det som gjør turen så spesiell. Det at jeg og du skal krysse våre stier akkurat der og da, er så usannsynlig at det nesten gjør vondt. Hvor heldig er jeg ikke! Mennesker er fantastiske, takk til dere alle. Jeg ønsker å takke alle som har bidratt med sitt, kommuner, bedrifter og mennesker som du og jeg, som har gitt litt til saken. Sammen er vi med på å berge liv!

 

Spesielt ønsker jeg å takke Ingvild, Aksel og Vebjørn; mine gode venner fra studiet som valgte å ta del av galskapen i noen dager. De første 18 dagene hadde ikke vært de samme uten dere. Og sist men ikke minst, Jørgen og din familie. For en herlighet å bli kjent med dere, jeg er dypt takknemlig for det vennskapet vi har bygget på så kort tid, og er overbevist over at dette kommer til å vare. Gleder meg til neste gang!

 

Jeg takker mine sponsorer ALFASKO AS, Nansensport og REAL Turmat for deres støtte til prosjektet. Uten sponsorer som dere hadde det ikke gått, og etter å ha fått brukt deres produkter atter en gang på krevende prosjekter er jeg fremdeles overbevist (og dette skriver jeg ikke bare fordi jeg er sponset, men også fordi jeg oppriktig mener det) om at det er det jeg kommer til å fortsette å bruke. Sko, klær og mat må en ha!

 

Telleren endte på 625 km, 12 kommuner, 12 bad, og snart 127 936,-. Hvor godt er ikke det? Det bringer mine tre innsamlinger de siste årene på utrolige 397 741,-!

 

Kreft er en sykdom som tar over 10 000 liv i Norge hvert år, og det er en kamp vi må stå samlet imot. Heldigvis er det ikke en dødsdom lengre, for de fleste overlever kreft, og det er takket være forskning og foreninger som Kreftforeningen. Jeg kommer til å fortsette min del av kampen, og turforliv har mye spennende i vente denne høsten, samt neste år, så det er bare å følge med.

 

Jeg avslutter med å takke dere, mine kjære følgere, som har fulgt meg og støttet meg i tre år nå. Uten dere hadde turforliv ikke vært noe mer enn bare en drøm, og jeg håper at dere vil fortsette å støtte meg i min drøm om å inspirere og motivere andre til å leve bedre.

 

Ta vare på hverandre! Vi snakkes

Hilsen Linas J.H. Hauge